ALLTID FREIDIG NÅR DU GÅR

Det er sommer, og vi går snart hver vår vei. Skolene avsluttes, mange tar ferie, vi går hvert til vårt før vi møtes igjen til høsten. Selv skal jeg flytte tilbake til Trøndelag etter 22 år i hovedstaden. Jeg skal begynne i fast jobb som prest etter tolv år som freelance og kunstner. Hvorfor og hvordan?

Å begynne å jobbe i kirken er for meg å overgi seg til noe jeg selv ikke kontrollerer. På samme måte som å gi seg hen til kunsten, er det å gå inn å ta ansvar i kirken, noe som krever at man velger vekk noe annet. Det høres og kjennes for stort ut – og slik er det mange som tenker om det å være prest - at det er noe stort. Jeg tenker annerledes. Det å være prest er å se seg selv som fryktelig liten i en sammenheng man selv ikke aner dimensjonene av.

Det er ut fra det lille man gjør og er – i et dypt engasjement – at vi blir mennesker - med hver vår unike historie. Med det lille vi har, skal vi kreve vår rettmessige plass.

MARS I MIN TRAPP

Lokalt har det vært den lengste vinteren på 40 år. Selv hadde jeg innfunnet meg med at det bare skulle være vinter. Jeg hadde glemt at det finnes sol og varme. Snøen kom i slutten av oktober, fra og med november har kulda holdt et strengt grep rundt tilværelsen. Det skulle jeg utholde.

Et foto jeg kjøpte, av kunstneren Gry Hege Johansen i forbindelse med utstillingen Remembrance i fjor, minner meg på kuldas dystre oppdragelse. Umiddelbart ser jeg en kirkegård som er bekledd med snø. Bildet er tatt i botanisk hage. De små gravstenene viser seg å være lapper heftet på en pinne. Lappene artsbestemmer den enkelte plante. Plantene som jeg trodde var de døde. Så ligger de der under is og snø, venter på at solen skal komme.

Blomster kan begynne å spire under dekket av snø, det er uvirkelig for meg. Etter en lang dvale vil de freidig poppe frem.

Nå er det mars i min trapp - den går jeg opp, og den går jeg ned. Snart skal jeg løpe den ned, i spirende, ventende mars.

FORELDRE SOM GUDSBILDE

Den lutherske kirke lever med en tradisjon uten ikoner. Nettopp den manglende billedtradisjonen gjør at de færreste lutheranere greier å forholde seg til Guds bilder. I luthersk tradisjon skal alt være logisk, helst politisk korrekt og gå opp. Denne tilnærmingen har avlet mange flinke prester, men flinkhet kan som kjent aldri komme livet selv i møte.

Fader Vår - hvilket forhold har vi til dette bildet? - Alle har vi vært barn, og alle har vi en mor og en far. Som barn er vi prisgitt våre foreldre, og vår skjebne ligger fra unnfangelsens øyeblikk i disse kjempenes hender. Vi stoler på dem, de gir oss mat, de straffer oss, de elsker oss, de svikter, de trøster, de er klagemur. En slik skildring av våre foreldrene er ikke ulik våre bilder på Gud. Det er mye som tyder på at vi lager oss bilder av Gud basert på erfaringer og referanser i den synlige verden.

Les hele artikkelen Hvem er Gud i Den norske kirke i Vårt Land 28. februar 2011, www.kristendom.dk Er kirkens ord blevet tomme? 17. mars 2011.

HELSE OG TRO

Helse og tro har gjennom historien vært nært knyttet. Mange trossamfunn lover god helse - til og med helbredelse fra alvorlige sykdommer. I Bibelen finner vi flere tekster hvor Jesus helbreder syke.

I forsøket på å bli frisk kan mennesker kjenne en sterk skyldfølelse dersom helbredelsen uteblir. De tenker at deres tro ikke er sterk nok. Enkelte blir så fortvilet at de ønsker å ta sitt eget liv. For noen går sykdom utover troen - andre opplever at deres tro blir styrket i møte med alvorlig sykdom. De kommer nærmere det livet handler om. Sangeren Eva Cassidy kunne for alvor tørre å satse på musikken da hun fikk kreftdiagnosen. Sykdom kan få mennesker til å miste livsfrykten.

Mennesker kan bli syke av sorg og savn. Å kutte forbindelser gjør vondt - forbindelser mellom mennesket og naturen, foreldre og barn, barndom og et voksent liv. I enkelte tilfeller har ikke mennesket noen annen mulighet enn å leve isolert fra det man aller mest ønsker. Där finns sorg som inte känns, synger Cornelis Vreeswijk i Deidres Samba. Det er kanskje den aller største smerten, den som ikke kjennes - en smerte som døyves av penger, hyppige mobiltelefonsamtaler, timer foran PC´n, lykkepiller etc. I et liv hvor det ikke er plass til naturens storhet, Gud, latteren og tårene - oppstår tomhet. Over lengre tid kan det føre til sykdom. Tør man begynne på en endring, åpner man for livet - da blir man sårbar.

EN ENGEL OVER SENGEN

Jeg har alltid tenkt at kirken tror på engler, helt til prinsesse Märtha begynte å snakke om det. Plutselig var det noe skammelig.

Mange jeg kjenner har hatt en engel over sengen som barn. Et kitschy bilde, men likevel noe som for mange har gitt en trygghet i oppveksten.

"Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet."

Denne salmen av Lina Sandell var også en del av min barnetro. Jeg tenkte at når Jesus og Gud ikke hadde tid, sendte de noen engler.

Senere skulle jeg våkne opp i vrede da jeg fikk bekreftet at ikke alle er trygge, ikke en gang jeg selv. Dette fikk jeg senere uttrykt i et bilde som heter "Engelen som skulle passe på." Et forholdsvis stygt bilde med krigen i Afghanistan som bakteppe. Paradoksalt nok ble dette bildet det mest populære på utstillingen. Kanskje fordi det uttrykte det mange tenker og føler?

Jeg tenker at religiøse ledere må være varsomme i sin ordbruk når de angriper prinsesse Märtha og hennes engler - ikke nødvendigvis for å beskytte henne - hun trenger å bli dratt ned på jorden - men fordi det er mange som har englene som en del av sitt trosliv. I den ortodokse kirke har man et naturlig forhold til det. De har til og med et englehierarki - her kan man vel ikke snakke om New Age? Det er snarere Old Age.

Å LEVE UTEN GARANTIER

Så skjer det igjen, jorden buldrer, og menneskene kan ikke slå tilbake. Det eneste som er sikkert, er at det vil skje igjen. Spesielt barna blir redde av bildene de ser. Hvordan formidle trygghet og håp i en verden hvor det ikke finnes garantier? Vi tror vi kan beskytte oss mot alt vondt gjennom vaksiner, forsikringspremier, rakettskjold og ny teknologi på alle plan. Dess mer vi beskytter oss, dess sterkere blir angsten. Når jordskjelv, flom og vulkanutbrudd rammer, blir vi minnet om hvor små vi er. Dette var også kunstnernes budskap på 1800-tallet: Det lille menneske i den overveldende naturen. Er det tid for ydmykhet for det som er større, for Gud, naturen? Er det tid for å se det sårbare i seg selv, i naturen og i sine medmennesker? Når voksne finner et indre ståsted, får barna noen å stole på.

Skrevet etter at Japan ble rammet av jordskjelv og tsunami.

HALLO, MASKEVENN!

Å bruke masker kan fungere som en mental ventil, og slik en mulighet til å komme i kontakt med det vi ikke vil vedkjenne oss. Karneval og Halloween er i vår kultur først og fremst forbeholdt barna. Arrangeres det for voksne, ender det ofte med et fyllekalas. I enkelte kristne miljøer har man døpt om Halloween til Hallo Venn. Dette fordi Halloween-feiringen i enkelt tilfeller har gått over styr. At den kommer ut av kontroll, har kanskje sin årsak i at man kommer i kontakt med ukjente krefter? Vi er i ferd med å glemme at det finnes en mørk side i mennesket. Derfor får vi oss ofte en overraskelse når det ubehagelige oppstår.

Karnevalet innleder på et vis fasten. Fastetiden er også en tid for maskene. Er vi i stand til å holde for oss selv det vi eventuelt måtte avstå fra?